Så heldig å ha mennesker man er glad i. Og ha noen som ser en tilbake.
På vei hjem fra bursdag i går sa min nevø på 2,5 år noe som var så søtt, og som ble værende i meg (lettrørt som jeg er):
Kjærsetemannen min gikk for å hente bilen mens jeg kledde på meg. Da kikket skjønningen opp på meg og spurte: "skal bestevennen din gå hjem nå?".
Synes det var så fint at han hadde skjønt at vi hørte sammen, og at det var noe viktig, men at det var det han kalte det.
Da jeg fortalte dette i bilen begynte Kjærestemannen å nynne på "Bestevenn-sangen".
Og resten av kvelden tenkte jeg på alle "bestevennene" mine. Og hvor heldig jeg er.
Og hvor vondt det er når de har de vondt.
Rapport fra NewYork følger!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar