Min lengtan har fört mig hit

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden

Och min längtan har fört mig hit

Det jag saknat och det jag fått

- Gabriellas sång. 


Da jeg kom på denne i dag, var det de to siste linjene i verset som traff meg. Det er noe med det at vi drives videre, gjennom gleder og lengsler. Gjennom inspirasjon og motgang. 


Å plutselig ha ferie, veldig godt. Men rart. Har lengtet etter å ha god tid, være fri. Men det tar nok tid. Først må jeg nullstilles og hente meg inn litt. Ble plutselig forvirret. Skal jeg ikke begynne å kose meg? Når skal jeg begynne på alle tingene jeg har gledet meg til, hvor ble det av inspirasjonen? Det demrer for meg at jeg har vært her før. Så jeg legger bena på bordet og venter. Kanskje i morgen kan jeg dyppe bena i vann, og vente. Og se litt på trær og skyer. Vende tilbake til meg selv gjør jeg etter hvert. Jeg vet jo at jeg er der. Inspirasjonen er nok heller ikke langt unna.


Er ikke livet rart? Selv om det man har gledet seg til skjer, så er man akkurat den samme. Og dagsformen kan være både god og dårlig, midt i alt det fine!?




.