….for at DU er akkurat slik du er! Denne bloggen veksler visst mye mellom løst og fast, men det er vel slik livet er også!? Og jeg kan ikke unnlate å dele når jeg kommer over slike ting som jeg synes er viktige og oppløftende! Det kan vi vel aldri få for mye av!? Følgelig siterer og linker jeg til
denne fine artikkelen.
Om jeg kjenner deg eller ikke synes jeg DU fortjener ros! For at du hver dag står opp, går ut og er DEG! Og at du bidrar med alle dine ressurser, erfaringer og menneskelighet! -og med svakhetene dine! De er faktisk også viktige, jfr. både artikkelen og dette foredraget!
Nyt helgen! DU, hjemmet ditt og "julen din" er og blir mer enn god(t) nok slik det er!
" (….) Vi befinner oss helt i slutten av 2013. I et av verdens rikeste og vakreste land. Ja, i et av verdens beste land å leve i. Forutsetningene er virkelig til stede for å møte hverdagen med trygghet, motivasjon og glede.
Likevel går et foruroligende stort antall mennesker rundt i den norske hverdagen og kjenner på indre og ytre press og stress. Man er redd for ikke å strekke til, være god nok, eller klare å leve opp til egne og andres forventninger og krav.
Som terapeut møter jeg mange mennesker som lever med en sterk uro og frykt for ikke å være gode nok som mennesker, skoleelever eller yrkesutøvere. Og jeg som er så heldig å få møte dem, undrer meg mer og mer. For de er alle flotte mennesker, etter min opplevelse og vurdering. De er bare veldig preget av en langvarig og kontinuerlig slitasje etter å stadig skulle bevise at de er gode nok. Innerst inne vet de at de strekker til, men de trenger bekreftelser - jevnlig. Fra seg selv og omgivelsene. Ikke bare bekreftelser på det de gjør og får til. De trenger enda flere bekreftelser på den de er som menneske og medmenneske.
På de fleste områder utvikler samfunnet vårt seg i riktig retning. Jeg betegner dette som «grovmotoriske» områder. Men når det gjelder finmotorikken, stagnerer vi. Hvor mye ros, anerkjennelse og personlige bekreftelser har du gitt deg selv og dine nærmeste den siste uken? Personlig anerkjennelse for personlige egenskaper? Anerkjennelse for en væremåte og holdninger du setter pris på?
Min erfaring er at når vi gir ros og anerkjennelse, er det oftest for handlinger og prestasjoner. I mye mindre grad for den man er. Og i en travel hverdag, der de færreste tar seg tid til å kjenne på følelser, tenke over og kjenne etter hvordan selvbildet vårt har det, så har det gradvis og nesten umerkelig utviklet seg en sterk kobling mellom våre prestasjoner i hverdagen - og selvbildet.
På engelsk brukes et uttrykk som «empty suit». En tom dress. Aldri har det ytre vært mer velstelt. Men folk sliter med en indre tomhet og usikkerhet.
Denne koblingen skaper et voldsomt stress. Og når den først er etablert, så «må» du levere, prestere eller ta deg godt ut for å føle deg vel. Dårlige prestasjoner, få «likes» på Facebook, eller et lite heldig valg av antrekk eller frisyre går på egenverdien løs. Når vi lykkes, går egenverdien opp. Når vi presterer dårlig, smuldrer egenverdien vår bort.
Slik fortjener vi ikke å ha det.
Til syvende og sist er det vi selv som bestemmer hvor mye vi er verdt. Kanskje det første vi bør bestemme oss for før julen ringes inn, er å fjerne denne sterke forbindelsen mellom vår egenverdi og våre prestasjoner.
Kanskje vi rett og slett skal gjeninnføre den ubetingede kjærligheten til oss selv og hverandre, slik at vi kan oppleve en juletid preget av gode følelser. Der egenverdien er sterk og stabil - uavhengig av ytre forhold, prestasjoner og hendelser. (…) "
Av Trond Haukedal for Bergens Tidende
