Vakre, englemamma
Amélie skriver morsomt og klokt om "
voksenmanualen" (her). Ting jeg tror mange (om ikke ALLE) kjenner seg igjen i. Det var vittige og kloke innspill blant kommentarene også. Hvis
jeg, på stående fot, skal komme med ett bidrag blir det dette:
"Å sammenligne seg med andre er lykkens tyv!"
(oversatt av undertegnede fra Roosevelts sitat).
Å gjøre slike sammenligninger er virkelig som
å famle i blinde, og fører garantert til snubling. Jeg gjør det allikvel stadig vekk, selv om jeg prøver å være obs!. Det burde vært varseltrekanter for sånt?! Holder på å etablere en alarm i eget hode.
For det er så fort gjort og lett å tro at fru Fiks er lykkeligere eller flinkere og mer vellykket enn en selv. At frøken Makeløs alltid har overskudd, strøkne kjoler, godt humør og gode kaker. Eller at mannen til tante Fjong er rik, smørblid, handy og kjærlig oppmerksom fra kl. 06.30 - 23.30.
Men jeg tror det er mer som Plato (?) sa:
"Be kind, for everyone you meet is fighting a hard battle."
Vi vet jo ofte veldig lite om hvordan fru Fiks og alle andre har det. Selv velger vi jo også ut en begrenset del av oss selv og vårt liv som vi viser andre. Og det er nok gode grunner for en slik strategi, selv om det også kan være befriende med åpenhet og ærlighet.
Selv de vi omgås ofte, og kjenner godt, vet vi tross alt lite om. Og hvordan kan noen i det hele tatt vite hvordan DU egentlig har det, bak din innerste grind? Det er litt som i diktet "Ord over grind" av Haldis Moren Vesaas, at selv de vi kommer nærmest har en begrenset viten om oss.
Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Kunne ha skrevet i timesvis om dette tror jeg. I mangel av en voksenmanual er jeg i ferd med (autodidaktisk) å lære meg balansen mellom å være ærlig om noen utfordringer (til lettelse/ glede for meg selv og kanskje andre jfr. befrielsen ved å lese om andres/ Amélies ryddekarusell), ha noe for meg selv og HUSKE at andre har det på samme måte. Jeg respekterer at andre ikke bretter ut livet sitt, og vil ha noen hybelkaniner i hemmelighet. Så er det opp til meg å ikke kaste bort min energi eller egen glede og takknemlighet på å lure på om rommene er mer selvrensende og solen mer strålende på andre siden av nabogjerdet. Dessuten kan jeg jo prøve å "be kind", selv om jeg bak grinda mi vet at jeg ikke kommer helt i mål med det heller.
I samme slengen burde jeg "cut myself some slack" og blåse i hva andre tror og mener hvis de sammenligner seg med meg. Jeg er vel god nok som jeg er, og genererer vel like mange smuler og lo-dotter som andre. Og døgnet har 24 timer uansett hvor du bor.
Til og med å sammenligne meg med meg selv kan slå begge veier. Plutselig tenker man på hvordan ting kunne/ burde vært. En annen fallgruve er å ta ting, eller mennesker, for gitt. Jeg synes lykken skapes/ oppdages ved at jeg ser og setter pris på det jeg har. Så ...
"I count my blessings insteed of .....".
ps! Når det gjelder blogging er i hvert fall sammenligningen som å leke blindebukk eller russisk rullett. Her er det enda enklere å bare vise smørsiden, og f.eks. kun fotografere den ryddige delen av hjemmet eller livet. Det har også f.eks.
fru Fly (som jeg synes er veldig flink) skrevet om i innlegget "Bare idyll?".
Har DU noen innspill rundt dette eller egne punkter til "Voksenmanualen"? Er det lett å tenke som Peter Pan, eller er det også fint å være voksen? Kunne, som nevnt, tenkt og skrevet rundt alt dette i månedsvis, men nå venter både rettebunker og brettebunker. Så får bare si:
Lykke til med resten av voksenlivet til deg!
- og meg.
.
